Over natten gikk jeg fra å være et aktivt, sprudlende menneske med livet foran meg. Til å være totalt utmattet og uten evne til å ta vare på meg selv. Den ene dagen lå verden for mine føtter, og i neste øyeblikk var mitt livsgrunnlag revet vekk under beina på meg.

Dette innlegget viser starten på min vei ut av mitt mørkeste mareritt – til å finne en liten gnist av håp. Kanskje det kan inspirere deg også, eller noen du kjenner?

Hva er min bakgrunn?

Jeg har alltid vært en aktiv person. Det var turn i hagen, bading om sommeren og lek i nabolaget. Jeg var høyt og lavt, både inne og ute. Jeg slo alltid hjul fra kjøkkenet og inn i stua og løp opp trappene.

I løpet av ungdomsåra ble det mye og hard trening på friidretsbanen, og etter lenger tid med overbelastning fikk jeg kronisk lyskebetennelse. Som ung og lovende idrettsutøver ble jeg sendt til de beste spesialistene innenfor dette området, men det var ingen som kunne hjelpe meg tilbake på idrettsbanen som aktiv utøver.

Etter skaden investerte jeg mer tid i å være trener arbeid på treningssenter. Tre år på idrettslinja på videregående gikk utrolig fort, og hverdagen var fylt med aktiviteter fra tidlig om morgenen til seint på kvelden. Både kroppen og hodet fikk kjørt seg i en hektisk hverdag, og jeg gledet meg stort til å blir ferdig med skolen, dra ut, se verden og være fri!

Verden venter på meg!

Som ung og med stort pågangsmot føltes det som om verden bare ventet på meg. Det kilte i magen og jeg ville ut å se, oppleve og erfare andre kulturer. Du kjenner kanskje noen med denne store reiselysten? Som bare venter på neste fly?

Det tok ikke mange dager før jeg satt på flyet som skulle ta meg på mitt første eventyr. Venninne-tur til Marokko. To blonde jenter på tur gjennom et fremmed land, og reiselysten var ikke mindre når vi vendte nesa hjemover igjen.

I løpet av de neste tre årene arbeidet jeg som idrettsfrivillig i Zambia, surfet i Costa Rica, studerte i Alta og besøkte lillesøster i Den Doniminikanske Republikk.

Jeg fikk oppleve mange forskjellige kulturer og ble kjent med mange spennende mennesker!

Når kroppen sier fullstendig stopp

Etter mye reising og festligheter følte jeg presset om at «jeg må finne ut hva jeg vil med livet mitt.» Kanskje få meg en ordentlig utdanning, og ikke bare litt idrettstudier her og der. Sannheten var at jeg ikke hadde peiling på hva jeg egentlig hadde lyst til.

Derfor ble det et år med jobb på treningssenter, for å gi meg selv tid til å finne ut hva jeg skulle videre. Det året gikk ikke helt som planlagt og i februar 2013 gikk jeg på en totalkollaps.

Etter en hard treningsøkt, fikk jeg treningspåført rabdomyolyse, som er en akutt betennelse i muskulaturen. Overarmene mine så ut som to store ballonger, uten mulighet for å bevege albuleddet. Jeg ble pleietrengende i tre uker, hvor mine foreldre og kjæreste måtte hjelpe meg med absolutt alt.

Et mørkt mareritt med kronisk utmattelse

Jeg så lyset i tunnelen når bevegeligheten i armene begynte å komme tilbake, og jeg kunne ta vare på meg selv. «Nå er jeg snart tilbake i jobb!» var min første tanke. Slik gikk det ikke. Etter et helgeseminar med mye aktivitet slo kroppen seg helt vrang.

Jeg har aldri noensinne vært så utmattet, og ble liggende rett ut i senga. Jeg hadde ingen anelse om hva som skjedde med kroppen min, men jeg forsto at noe var alvorlig galt. Lyset i tunnelen forsvant.

De neste månedene ble et levende mareritt. Med ekstreme smerter, utmattelse og total forvirring. Jeg forstod ikke hva som skjedde, og var skikkelig redd. Leiligheten i Oslo ble mitt fengsel. Når min venninne dro på skolen om morgenen lå jeg i senga og når hun kom hjem på ettermiddagen fant hun meg i samme stilling.

Over natten hadde jeg gått fra å være et aktivt, ungt menneske med livet foran meg til å ha en kropp som var tom for krefter og full av smerter.

Blir jeg noen gang bra igjen?

Desperasjonen jeg opplevde var enorm. Jeg hadde ikke mulighet til håndtere helsevesenet eller Nav. Det førte til et halvt år i Oslo uten inntekt. Jeg ble en kasteball i helsevesenet, og møtte ingen som kunne hjelpe eller fortelle meg hva som var galt. 

I begynnelsen tenkte jeg at dette går over om et par uker. Jeg skal begynne på skolen til høsten. Om et halvt år er alt bra igjen. Men alt ble ikke bra igjen, og etter hvert ble min verden svart og jeg begynte å miste håpet. Verden lå ikke lenger å ventet på meg, og fremtiden var som et stort, mørkt hull.

Kroppen min fortsatte å være livløs og uten krefter. Jeg måtte flytte hjem til mamma og pappa, for jeg klarte ikke å ta vare på meg selv. Min opplevelse var at jeg måtte gi opp livet slik jeg kjente det. Kommer jeg til å leve slik i 10 år? 15 år? Blir det noen gang bra? Skal jeg leve livet mitt i senga?

En liten gnist av håp i mørket

Ved en tilfeldighet kom jeg over en artikkel skrevet av Pål-Ebsen Wanvig. Den handlet om hvordan han fant veien ut av utbrenthet, hvor han var døden nær på sitt sykeste. Jeg kjente meg igjen i mye av det han skrev og det ble tent en liten gnist av håp langt inne i meg.

Jeg var vant til millimeter og sekunder på friidrettsbanen, og hadde ikke interesse for det som gikk ut over den materielle verden. Livskrisen åpnet meg opp for om det kanskje kunne finnes løsninger utenfor det tradisjonelle tankesettet? 

Det førte til at jeg meldte meg på sjamanutdannelse og livsveiledning. Det ga meg muligheten til å arbeide med de underliggende årsakene til min vanskelige helsesituasjon - både fysisk, mentalt, atferdsmessig og sjelelig. Mørket førte meg tilbake til et liv i tråd med sjelens verdier - selv om denne reisen har innehold både store oppturer og gigantiske nedturer. 

Det er denne reisen jeg ønsker å dele med deg. Min reise fra å være 20 timer i døgnet sengeliggende – til å komme tilbake til et liv med mening og livsglede.  Og mitt håp er at det kan inspirere andre mennesker i vanskelige helse- eller livsstiuasjoner. 

Håpet som kommer dypt fra innsiden

Kanskje du har opplevd noe lignende, eller noen du er glad i trenger inspirasjon? Jeg husker håpet jeg kjente langt inne i meg første gangen jeg leste om noen som hadde vært i en lignende situasjon som meg, og funnet en vei tilbake til mer mening og livsglede. Del gjerne videre om du finner informasjonen verdifull.